| Naturforskeren John Gould reiste sammen med sin ektefelle i flere år
på kryss og tvers gjennom Australia. På en av disse oppdagelsesreisene i
det indre av Sentral-Australia støtte de for første gang på undulater.

Undulaten er litt større enn en spurv. Den viltlevende undulaten er
litt mindre enn den tamme, og den er overveiende grønn av farge. I
viltområder har man sett enkelte gule og blå undulater, men disse er
lette og få øye på, og derfor mer utsatt for angrep fra fiender.
Sentral-Australia der undulatene har sitt naturlige tilholdssted, er
klimaet svært ekstremt, med høye temperaturer, tørt jordsmonn, og liten
tilgang på vann. Mange fugler dør under lange tørkeperioder av mangel
på mat og vann. En av grunnene til at arten overlever i dette tøffe
klimaet, er at undulatene blir svært tidlig kjønnsmodne. Dette gjør at
undulatene kan forplante seg tidlig, og derfor er i stand til å produsere
et høyt antall avkom. Også det store antallet egg (4-8) undulatene
legger i en yngleperiode, sørger for en høy formeringstakt. Hunnen
legger egg i egnede trehuler, uten bruk av materialer. Er det mangel på
trær, legger hun eggene i jordhuler, eller andre egnede groper hun
finner.
Under rugingen blir hunnen matet av hannen, fordi hun ikke kan forlate
redet så ofte før ungene har blitt større. Foreldrene fôrer ungene med
de samme frø som de spiser selv. Når ungene har forlatt redehulen, blir
de ikke matet i mer en høyst to dager.
Hos viltlevende undulater har man ikke konstatert noen rangordning.
Alle fuglene i gruppen er likestilt. Meget sjelden er det sett egentlige
kamphandlinger, bare rugehulen blir forsvart i en avstand på noen meter.
Det er sjelden undulater foretar seg noe på egenhånd, de er alltid i
følge med noen. Hvis forbiflygende undulater ser at andre beiter, slutter
de seg til dem, og på den måten øker flokken ustanselig. Denne adferden
kan man også se hos tamme undulater hvis de er flere sammen. |