|
1.Magesekkens hvite del. 2.Blindtarmsåpningen.
3.Blindtarmshodet. 4.Blindtarmslegemet. 5.Blindtarmsspissen. 6.Blindtarmsbåndet. 7.Tykktarmsbåndet. 8.Tykktarmens
bekkenbøyning. 9.Forreste krøspulsåre. 10.Bakerste krøspulsåre.
11.Magesekken. 12.Galletarm. 13.Tynntarm. 14.Krumtarm. 15.Blindtarm.
16.Tykktarmslyngens nederste del. 17.Tykktarmslyngens øverste del. 18.Tverrliggende tykktarm. 19.Nedstigende tykktarm. 20 Endetarm.
Hestens fordøyelseskanal begynner med mulen, som er så følsom
at det er sjelden hesten får i seg noe den ikke skal. (Hvis du har sett en hest stå pille
i høyet sitt, er det
ganske imponerende hvordan mulen sorterer f.eks. høy og flis inne i boksen.)
Så går maten inn i munnhulen, hvor molarene kverner maten, og blander
den
med spytt. Når hesten svelger, fortsetter maten videre ned i spiserøret, som
er smalt og
går skrått ned i magesekken. (Dette er grunnen til at en hest aldri brekker
seg). I
forhold til hvor stor hesten er, har den en veldig liten magesekk. Her starter
nedbrytningen av maten, og denne fortsetter mens maten går i gjennom
tynntarmen.
I tynntarmen skilles det ut bukspytt, galle og tarmsaft. Stivelse og andre
lettløselige
karbohydrater blir spaltet til glukose, som suges opp i blodet. Fett blir også
fordøyet
i tynntarmen. Resten av maten går videre ned i blindtarm og tykktarm hvor den
blir
brutt ned ved hjelp av bakterier. Overgangen mellom de enkelte delene av hestens
tarm er veldig smale, og dette er grunnen til at hesten lett får forstoppelse
med
påfølgende kolikk.
Andre emner under anatomi:
|
