|
Omkring 1872 skilte man rasen i to typer, en tyngre og en lettere. Det
ble bestemt at man skulle innføre to klasser på utstillinger, en
klasse for større bruks- og kjørehester og en klasse for lettere
kjøre- og ridehester. Dette var medvirkende årsak til at eiere av
den lettere dølehesten samlet seg og dannet Det Norske
Travselskap i 1875. Den norske traveren, kaldblodstraveren kan føres
tilbake til dølehesten. Denne rasen fikk sin stambok i 1901, og i
1947 fikk kaldblodstraveren sitt nåværende navn.
Dølehesten er mellom 145 og 155 i mankehøyde, og veier
oftest mellom 540 og 630 kg. Fargene er brun, mørkbrun og
svart. Hodet har en rett profil. Ørene er ganske lange,
øynene er middelsstore og panneluggen er oftest fyldig. Halsen er
relativt kort og muskuløs, nakken er tydelig og manken velmarkert.
Ryggen er relativt lang og rett, med et bredt, muskuløst kryss. Bena
er korte og kraftige, godt muskelsatte med sterke hover. Dølehesten
har også kraftig man og hovskjegg.
Dette er en sterk og svært utholdende rase. Ganglaget er godt
både i skritt og trav. Dølehesten har som regel et meget godt lynne.
Den er lett å temme, lærenem og arbeidsvillig. I tidligere tider ble
rasen mye brukt både som trekkhest og i skogsarbeid. Traveren er i
dag den mest utbredte gren av rasen, og blant verdens raskeste
kaldblodstravere.
|