|
Det opprinnelige hjemlandet til den minste av de britiske ponnirasene
er Shetland, et nakent og forblåst øyrike nordøst for Skottland.
Landet har ingen trær, det er fullt av stein, og mye av jordlaget er
tynt og surt og gir ikke grobunn for annet enn stritt gress og
forkrøplet lyng. Derfor var det lyng som utgjorde dietten til den
opprinnelige shetlandsponnien. Sammen med det ugjestmilde miljøet har
dette satt sitt preg på rasens utseende og størrelse.
Shetlandsponien kom antagelig til Shetland fra Skandinavia, kanskje
for så lenge som 10 000 år siden, før isbreene
|
|
|
hadde trukket seg tilbake. Rasen har forblitt uendret bortsett fra en
krysning med den nå utdødde Lofothesten, som kom til Shetland med
norske landnåmsfolk for omkring 1000 år siden.
Shetlandsponnien hadde nesten ingen betydning utenfor
Shetlandsøyene før på 1800 - tallet, da et stort antall ble
importert til Skottland og England. Her ble Shetlandsponnien brukt som
trekkhest i gruvene.
Shetlandsponnien er svært hardfør. Den beveger seg i rask, fri
gange med rette bevegelser både foran og bak, og på grunn av sin
bakgrunn fra ulendt, steinete terreng, har den karakteristiske løft i
kne- og haseledd. Gjennomsnittlig mankehøyde er ca 100 cm. I forhold
til størrelsen er den sterkest av alle hesteraser. Den klarer nemlig
å trekke dobbelt av sin egen vekt, noe som er mer enn de fleste
tyngre hester makter.
Den har et lite hode, med konkav profil, store øyne og små ører.
Ryggen er kort med uvanlig muskelsatte ledd, og ender i et bredt,
kraftig kryss. Bena er korte og står bredt fra hverandre. De har
store, godt markerte ledd, og sterke, flate knokler. Høvene er runde
og seige, med hardt horn. Hårlaget forandrer seg etter årstidene.
Det er kort og glatt om sommeren, men om vinteren gror det ut en tykk,
stri pels.
Dette er en svært allsidig rase, som kan brukes både som
ridehest, kløvhest og til kjøring. Det er heller ikke uvanlig å se
den i aksjon på sirkus.
|