Hunder på jobb - årvåken gjeter

Hunder av denne rasen vokser opp sammen med sauer eller andre dyr for at de skal utvikle et spesielt bånd til dem. Hensikten er å få frem en hund med et slikt beskyttelsesinstinkt og en slik eierfølelse overfor bølingen den er satt til å passe, at den vil behandle dyrene i flokken som om de va dens egne valper. Men da Flenters var ni uker gammel, la Coetzees gjeter merke til et problem. Det unge dyret løp etter lammene, en utilgivelig synd for en hund som skal passe på en flokk med husdyr. De ville bli nødt til å kvitte seg med Flenters.

Det var likevel noe med den selskapelige valpen som fikk Coetzee til å observere den en dag til. Det han så fikk ham til å smile. Flenters og lammene lå sammen i skyggen. Da noen av lammene reiste seg og begynte å bevege seg ut  sollyset, sørget Flenters instinktivt for at de gikk tilbake i skyggen. Som generasjoner av denne hundens forfedre - som ble alet opp for å gjete husdyrflokker på den anatoliske høysletten i det nåværende Tyrkia - hadde sauene satt sitt preg på Flenters. Han trodde han var en av dem. De var hans familie.

Coetzee var lettet. Han hadde slett ikke lyst til å kvitte seg med hunden sin. Før Flenters kom til farmen hans hadde han mistet ganske mange dyr. I løpet av en ganske tung periode hadde rovdyr drept 45 sauer på en natt og 23 i løpet av en kveld kort tid etterpå. Gepardene er blant de mest blodtørstige av alle Afrikas villdyr. Som så mange andre farmere hadde Coetzee vært nødt til å drepe dem for å beskytte levebrødet sitt. Ifølge dyrevernorganisasjonen Born Free Foundation er gepardbestanden nå truet. En amerikansk kvinne ved navn Laurie Marker som er særlig bekymret for at dette kattedyret skal bli utryddet, har vært med på å stifte en organisasjon som har til oppgave å bevare geparden. Den heter Cheeta Conservation Fund ( CCF) og holder til utenfor Otjiwarongo i Namibia.

En av Laurie Markers strategier var å ale opp anatoliske fårehunder og utplassere dem hos farmerne, og dermed verne både husdyrene og gepardene. Disse fårehundene virket ypperlig egnet for oppgaven, fordi de har sin helt spesielle stil. I flere hundre år har de vært høyt verdsatt av tyrkiske sauebønder på grunn av sin hang til å holde seg i nærheten av leiren og ikke sette av sted for å jage andre dyr. De er også store nok - 40 til 65 kg - til  å skremme bort de fleste rovdyr bare ved å reise eg opp på alle fire. skulle ikke det ære nok, vil et bjeff eller to ofte skremme bort inntrengeren. Med sine lange ben er de samtidig raske g smidige når det måtte være påkrevet. Farten den kan komme opp i har vært målt til mer enn 55 km/t, og de kan hoppe opp i luften som rene akrobater, snu seg om og lande på skuldrene til et rovdyr som befinner seg bak dem. Anatolierne tar sin oppgave som gjetere så alvorlig at deres herre kan overlate til dem å passe flokken helt alene i flere uker av gangen. Enkelte som driver husdyravl gjør nettopp det. Dersom hunden blir sulten vil den finne et jordekorn eller en kanin den kan ete, men den vil aldri skade flokken den er satt til å vokte.

Disse helt spesielle egenskapene overbeviste Lauie Marker om at anatolierne ville passe ypperlig som gjeterhunder i Afrika. Og hun fikk rett. I løet av de første seks årene etter at Coetzee fikk Flenters av CCF, greide ikke en eneste gepard å gjennomføre et vellykket angrep på sauene hans.

Flenters viste seg å være like dyktig til å skremme bort andre rovdyr, som sjakaler, ørkengauper og bavianer. Sistnevnte er et av de mest fryktingytende villdyrene i Afrika, og en uhyggelig ettermiddag i 1994 fikk Coetzee anledning til å observere villskapen hos disse primaene på nært hold. Gjeteren hans, Mattias, hørte Flenters komme med et advarende bjeff. Så hørtes noen skremmende lyder fra krattvegetasjonen. Hunden hade kommet over en flokk på 40 bavianer. De to dominerende hannene i flokken hadde nektet å adlyde Flenters. Men anatolieren nektet å vike. Han hadde en familie han måtte beskytte. Med flekkede tenner stilte han seg opp foran bavianene i en ulike kamp man sjelden har sett en hund vinne. Mattias løp i full fart mot bavianene og den rasende knurringen til Flenters. Så ble sletten fylt av en illevarslende stillhet. Gjeteren vendte tilbake til farmen og varslet Coetzee. De to mennene finkjemmet terrenget og lette blant tornebuskene i håp om å finne Flenters. Et bavianhyl fortalte at et nytt angrep var i gang. Utrolig nok var kampen ennå ikke over. Coetzee og Mattias løp mot lyden. På bakken, ved siden av en stor stein, lå det en død bavian. I det fjerne hørte de Flenters kjempe en innbitt kamp på død og liv med den andre bavianen.

Da de to mennene nådde frem til kamparenaen, lå begge dyrene stille på bakken. Bavianen var død, og mennene var sikre på at Flenters også var det. Kroppen hans var dekket av blod, og ryggen var flerret opp sp ryggraden var blotlagt. Coetzee bøyde seg ned mot gjeterhunden sin. Det han fikk se satte en støkk i ham. Flinters var i live. Han pustet så vidt, men han var i live.

Varsom bar farmeren den store hunden tilbake til et skyggefullt sted i innhegningen. I fem dager ga han hunden flere doser penicillin, men anatolieren tok hverken til seg vått eller tørt. Til slutt, den sjette dagen, drakk Flenters av vannbollen sin og åt noen munnfuller. Åtte dager etter bavianangrepet prøvde han å slutte seg til flokken igjen, og måtte bindes fast. Senere tygget han seg gjennom tauet og hinket tilbake til flokken, bare for å segne om blant dem. Coetzee var bekymret, men forsøkte ikke lenger å binde Flenters. Han visste at han ville fortsette å forsøke å komme seg fri, så sterkt var ønsket hans om å vende tilbake til sin familie.

CCF hadde allerede mistet en gjeterhund på grunn av bavianangrep, og de ansatte kunne knapt ro at en anatolisk fårehund hadde overlevd et møte med to eksemplarer av en av Afrikas mest aggressive primatarter. Snart gikk det frasagn over hele Namibia om denne hundens bedrifter, og dermed begynte andre farmere å skaffe seg opplysninger om CCF's gjeterhundprogram. I 1995 ble Flenters høyst ufrivillig skilt fra flokken sin for en kort tid, slik at CCF kunne presentere ham for anatolierhunnen Boots. Dette stevnemøtet ga som resultat tretten livlige valer, og de fleste av dem vokter nå Namibiske husdyrflokker.

Revidert: October 08, 2002