|
Hunder av denne rasen vokser opp sammen med sauer eller
andre dyr for at de skal utvikle et spesielt bånd til dem.
Hensikten er å få frem en hund med et slikt
beskyttelsesinstinkt og en slik eierfølelse overfor bølingen
den er satt til å passe, at den vil behandle dyrene i
flokken som om de va dens egne valper. Men da Flenters var
ni uker gammel, la Coetzees gjeter merke til et problem. Det
unge dyret løp etter lammene, en utilgivelig synd for en
hund som skal passe på en flokk med husdyr. De ville bli nødt
til å kvitte seg med Flenters.
Det var likevel noe med den selskapelige valpen som fikk
Coetzee til å observere den en dag til. Det han så fikk
ham til å smile. Flenters og lammene lå sammen i skyggen.
Da noen av lammene reiste seg og begynte å bevege seg ut
sollyset, sørget Flenters instinktivt for at de gikk
tilbake i skyggen. Som generasjoner av denne hundens
forfedre - som ble alet opp for å gjete husdyrflokker på
den anatoliske høysletten i det nåværende Tyrkia - hadde
sauene satt sitt preg på Flenters. Han trodde han var en av
dem. De var hans familie.
Coetzee var lettet. Han hadde slett ikke lyst til å kvitte
seg med hunden sin. Før Flenters kom til farmen hans hadde
han mistet ganske mange dyr. I løpet av en ganske tung
periode hadde rovdyr drept 45 sauer på en natt og 23 i løpet
av en kveld kort tid etterpå. Gepardene er blant de mest
blodtørstige av alle Afrikas villdyr. Som så mange andre
farmere hadde Coetzee vært nødt til å drepe dem for å
beskytte levebrødet sitt. Ifølge dyrevernorganisasjonen
Born Free Foundation er gepardbestanden nå truet. En
amerikansk kvinne ved navn Laurie Marker som er særlig
bekymret for at dette kattedyret skal bli utryddet, har vært
med på å stifte en organisasjon som har til oppgave å
bevare geparden. Den heter Cheeta Conservation Fund ( CCF)
og holder til utenfor Otjiwarongo i Namibia.
En av Laurie Markers strategier var å ale opp anatoliske fårehunder
og utplassere dem hos farmerne, og dermed verne både
husdyrene og gepardene. Disse fårehundene virket ypperlig
egnet for oppgaven, fordi de har sin helt spesielle stil. I
flere hundre år har de vært høyt verdsatt av tyrkiske
sauebønder på grunn av sin hang til å holde seg i nærheten
av leiren og ikke sette av sted for å jage andre dyr. De er
også store nok - 40 til 65 kg - til
å skremme bort de fleste rovdyr bare ved å reise eg
opp på alle fire. skulle ikke det ære nok, vil et bjeff
eller to ofte skremme bort inntrengeren. Med sine lange ben
er de samtidig raske g smidige når det måtte være påkrevet.
Farten den kan komme opp i har vært målt til mer enn 55
km/t, og de kan hoppe opp i luften som rene akrobater, snu
seg om og lande på skuldrene til et rovdyr som befinner seg
bak dem. Anatolierne tar sin oppgave som gjetere så
alvorlig at deres herre kan overlate til dem å passe
flokken helt alene i flere uker av gangen. Enkelte som
driver husdyravl gjør nettopp det. Dersom hunden blir
sulten vil den finne et jordekorn eller en kanin den kan
ete, men den vil aldri skade flokken den er satt til å
vokte.
Disse helt spesielle egenskapene overbeviste Lauie Marker
om at anatolierne ville passe ypperlig som gjeterhunder i
Afrika. Og hun fikk rett. I løet av de første seks årene
etter at Coetzee fikk Flenters av CCF, greide ikke en eneste
gepard å gjennomføre et vellykket angrep på sauene hans.
Flenters viste seg å være like dyktig til å skremme bort
andre rovdyr, som sjakaler, ørkengauper og bavianer.
Sistnevnte er et av de mest fryktingytende villdyrene i
Afrika, og en uhyggelig ettermiddag i 1994 fikk Coetzee
anledning til å observere villskapen hos disse primaene på
nært hold. Gjeteren hans, Mattias, hørte Flenters komme
med et advarende bjeff. Så hørtes noen skremmende lyder
fra krattvegetasjonen. Hunden hade kommet over en flokk på
40 bavianer. De to dominerende hannene i flokken hadde
nektet å adlyde Flenters. Men anatolieren nektet å vike.
Han hadde en familie han måtte beskytte. Med flekkede
tenner stilte han seg opp foran bavianene i en ulike kamp
man sjelden har sett en hund vinne. Mattias løp i full fart
mot bavianene og den rasende knurringen til Flenters. Så
ble sletten fylt av en illevarslende stillhet. Gjeteren
vendte tilbake til farmen og varslet Coetzee. De to mennene
finkjemmet terrenget og lette blant tornebuskene i håp om
å finne Flenters. Et bavianhyl fortalte at et nytt angrep
var i gang. Utrolig nok var kampen ennå ikke over. Coetzee
og Mattias løp mot lyden. På bakken, ved siden av en stor
stein, lå det en død bavian. I det fjerne hørte de
Flenters kjempe en innbitt kamp på død og liv med den
andre bavianen.
Da de to mennene nådde frem til kamparenaen, lå begge
dyrene stille på bakken. Bavianen var død, og mennene var
sikre på at Flenters også var det. Kroppen hans var dekket
av blod, og ryggen var flerret opp sp ryggraden var
blotlagt. Coetzee bøyde seg ned mot gjeterhunden sin. Det
han fikk se satte en støkk i ham. Flinters var i live. Han
pustet så vidt, men han var i live.
Varsom bar farmeren den store hunden tilbake til et skyggefullt
sted i innhegningen. I fem dager ga han hunden flere doser
penicillin, men anatolieren tok hverken til seg vått eller
tørt. Til slutt, den sjette dagen, drakk Flenters av
vannbollen sin og åt noen munnfuller. Åtte dager etter
bavianangrepet prøvde han å slutte seg til flokken igjen,
og måtte bindes fast. Senere tygget han seg gjennom tauet
og hinket tilbake til flokken, bare for å segne om blant
dem. Coetzee var bekymret, men forsøkte ikke lenger å
binde Flenters. Han visste at han ville fortsette å forsøke
å komme seg fri, så sterkt var ønsket hans om å vende
tilbake til sin familie.
CCF hadde allerede mistet en gjeterhund på grunn av
bavianangrep, og de ansatte kunne knapt ro at en anatolisk
fårehund hadde overlevd et møte med to eksemplarer av en
av Afrikas mest aggressive primatarter. Snart gikk det
frasagn over hele Namibia om denne hundens bedrifter, og
dermed begynte andre farmere å skaffe seg opplysninger om
CCF's gjeterhundprogram. I 1995 ble Flenters høyst
ufrivillig skilt fra flokken sin for en kort tid, slik at
CCF kunne presentere ham for anatolierhunnen Boots. Dette
stevnemøtet ga som resultat tretten livlige valer, og de
fleste av dem vokter nå Namibiske husdyrflokker. |