Pelsen er noe lenger på manken og bakparten, og den er lenger på halen enn på kroppen.  Akitaen har 4 farger; rød, sesam (som er en rød akita som har  

en del røde dekkhår som har sort hårtipp) hvit og tigret. Alle unntatt hvit skal ha URAJIRO (Hvitaktig pels på sidene av snutepartiet, kinnene, undersiden av kjeven, halsen, brystet magen undersiden av halsen og på innsiden av bena)  Alle andre farger er diskvalifiserende feil. Skulderhøyden for hannhund er 67 cm, noe mindre for tisper.

Opprinnelig var de japanske hunderasene små til mellomstore. På midten av 
1600 - tallet begynte man imidlertid å interessere seg for hundekamper, og i området Tokohu fantes en mellomstor bjørnejagende hund, " Akita Matagi". Denne rasen ble blandet med bl.a mastiff, st.bernhardshund og grand danois for å få den større og tyngre. I denne prosessen mistet man de oppretstående ørene som var karakteristiske for akitaen. 

På begynnelsen av 1900 - tallet ble hundekamper forbudt, men man ville likevel bevare kamphunden. Den første standarden ble utarbeidet i 1930 og rasen ble utpekt til nasjonalhelligdom av keiser Hirohito. I dag er rasen en av Japans nasjonalhunder, og den har etter hvert blitt svært populær. Rasen ble delt den 
1/1 2000 i Great Japanese Dog og Akita.

En Akita kan være ganske aktiv som valp og ung hund. Som voksen opptrer den med ro og verdighet, men er årvåken og rask når det er behov for det. Rasen er i dag kjent for  ha et svært godt gemytt. Den er som regel relativt lett trent, og  bruksområdet er stort, den trives både med agility og lydighetstrening og kan brukes som lavinehund eller til ettersøk på skadet vilt. Den trenger daglig mosjon, men er godt fornøyd med middels lange turer.

Svakheter hos rasen: HD forekommer men er lite utbredt. Enkelte øyesykdommer forekommer men er lite utbredt. Dette blir tatt svært alvorlig i avlsarbeidet.

Ønsker du mer informasjon om rasen? Besøk hjemmesidene til 
Norsk Akita Klubb

Copyright © 2000 [DyreWebben]. Med enerett.
Revidert: September 29, 2002