Rasen er langkroppet, kortbeint, muskuløs og aktiv. Den har en høy, lang manke, rett rygg og svak konveks lendebue. Den har et ovalt, langt bryst, og lett opptrukket buk.

Rasen forekommer i tre hårlagsvarianter; kortåret, langhåret og strihåret. Det finnes dessuten tre størrelsesvarianter, nemlig en dachshund med maksvekt på 9 kg, dvergdachshund som ved 15 måneders alder skal ha et brystomfang på maks 35 cm, og til slutt kanindachshund som ved samme alder skal ha et brystomfang på maks 30 cm. Rasestandarden er felles for alle varianter, med unntak av omtalen av pelsens type og struktur. Følgende gjelder for de ulike hårlagstypene:

Korthåret: kort, tett, temmelig grov, glinsende, godt tilliggende.

Langhåret: glinsende, rett eller svakt bølget, tett, godt tilliggende på kroppen. Under halsen, på kroppens underside samt på ørene og baksiden av bena skal pelsen være lengre enn på kroppens sider. Det skal være fane på halens underside.

Strihåret: kort tett underull og stri dekkpels av ca 2 cm's lengde. Buskete øyenbryn, tydelige barter og skjegg. på potene og bakre del av buken skal pelsen være noe kortere, og på neseryggen, skallen og ørene skal den være meget kort.

Fargevariasjonene er felles for alle hårlags- og størrelsesvarianter; ensfarget, tofarget viltfarget og flekket.

Ensfarget: rød eller gul med eller ten sorte stikkelhår. Sort nesebrusk. Leverbrunt og gulbrunt er også tillatt.

Tofarget: sort med røde tegninger, grå eller hvite med røde eller gule tegninger, røde eller gule med mørkere striper.

Viltfarget: elg eller villsvinsfarge, eller farge  som hare i sommerpels.

Flekket: sort, lysere brunlig, grå eller hvit grunnfarge med regelmessige flekker i mørkegrått, brunt, rødgult eller sort.

Tyske kynologer mener det er sannsynlig at dachshunden stammer fra en gammel tysk bracketype, fordi man ser en del anatomske likheter. Dette er også bekreftet ved funn fra romertiden. Hvordan dachshunden har utviklet seg fra bracke til dagens dachshund er imidlertid ikke klarlagt, men rasen er kjent fra før det 16. århundre. 

Dachshhunden ble avlet fram som en jakthund til bruk ved grevlingjakt. Man jobbet da med å avle fram en hund med god luktesans kombinert med mot og jaktvilje. I tillegg skulle den være flink til å grave, en egenskap den har bevart fram til i dag. Da den tyske dachshundklubben ble stiftet i 1888 fantes det bare en dachshundtype, nemlig den korthårede. Ved å krysse denne med forskjellige andre raser har man oppnådd å få de forskjellige variantene vi har i dag.

Dachshunden er en utmerket hihund og langsomt drivende jakthund. I de senere år har den også blitt brukt som viltsporhund  ettersøkhund) etter at bruk av slik hund under jakt ble påbudt i 1994. Den er også en meget hyggelig selskapshund. Rasen er kjent for å være en kjærlig og hengiven og en trofast familiehund, som trives best hvis den får være et fullverdig familiemedlem. Den er også en god vakthund. Man bør være klar over at disse hundene er ganske selvstendige og derfor kan være noe sta og egenrådige. Disse hundene trenger regelmessig mosjon, da rasen har en tendens til overvekt. Dette behøver ikke bety at man er nødt til å ta med hunden på milelange turer, men hyppige turer anbefales, gjerne med muligheter for at hunden kan løpe løs.

Svakheter hos rasen: Skiveforskyvninger i ryggen på grunn av rasens anatomi kan være et problem. Overvekt bør derfor motarbeides. Bittfeil forekommer, men er lite utbredt. Denne defekten har imidlertid stor beydning for det enkelte individet da hjørnetennene i undermunnen skader tannkjøttet i overmunnen.

Ønsker du mer informasjon om rasen? Besøk hjemmesidene til:
Norske Dachshundklubbers Forbund

Copyright © 2000 [DyreWebben]. Med enerett.
Revidert: September 29, 2002