| Dalmatineren er en mellomstor, bevegelig,
utholdende og rask hund. Den har et temmelig langt hode, med langt
og kraftig snuteparti. Øynene skal være ganske vidstilte med
livlig uttrykk. Pelsen skal være kort og hard, tett og glinsende.
Når det gjelder farge, finnes det to tillatte varianter; Hvit med
sorte flekker og hvit med leverbrune flekker. |
 |
Rasens opprinnelse er omdiskutert, men det er klart at den kommer
fra den gruppen hunder som er opprinnelsen til våre dagers
fuglehunder og støvere. Rasen er blitt betraktet som sigøynernes
hund, og den er spredd over store deler av Europa. Dalmatineren har
vært bruk til jakt på småvilt, som vakthund og som trekkhund.
Fra begynnelsen av 1700 - tallet utviklet rasen seg i Frankrike
og England. Den etablerte seg som vognhund, og hadde som oppgave å
følge hestekjøretøyene. Dalmatineren forekommer over hele verden,
og er en utmerket "hestehund".
Dalmatineren er en glad hund, trofast og hengiven overfor sine
eiere, og den sloss sjelden. Den er kjent for å være lett - trent,
og nokså grei å stille ut. Den trenger en del mosjon, og man
bør derfor ikke anskaffe en dalmatiner hvis man ikke er glad i å
gå turer eller driver annen form for uteaktivitet. Rasen er kjent
for å ha et stødig temperament, og den er en pålitelig
barnehund.
Svakheter hos rasen: HD er kjent på rasen, men har
liten utbredelse. Allergi er også kjent hos rasen, men har liten
utbredelse. Tannmangel er relativt utbredt på rasen, og bittfeil
forekommer en sjelden gang. Enkelte valper fødes med blå øyne.
Dette er en eksteriørfeil, men har ingen betydning for hundens
velbefinnende.
Norsk Dalmatiner Klubb |