| Leonbergereren er en stor, kraftig og
muskuløs, men samtidig elegant hund. Rasen kjennetegnes av en avbalansert
og tidvis bedagelig, men likevel livlig væremåte.
Pelsen skal være lang og rikelig. De vanligste fargene er
løvegul, sandfarget, rød eller rødbrun. |
 |
| Hannhunden har en mankehøyde som ligger mellom
72 og 80 cm, mens tispa er litt mindre med sine 65 - 75 cm
Rasen stammer fra Tyskland, nærmere bestemt Leonberg. På begynnelsen
av 1800 - tallet krysset rådmannen i Leonberg, en svart og hvit
newfoundlandshund med en såkalt "barryhane". Resultatet ble
store hunder med lang, hvit pels. Rådmannens mål var å få fram en
løveliknende hund, da løven er en del av Leonbergs byvåpen. De første
hundene som virkelig ble kalt for leonbergere fikk man fram i 1846.
Allerede etter kort tid ble disse solgt over hele verden som
statussymboler.
Leonbergeren er godt egnet som familiehund, og den er også kjent for
å være barnevennlig. Den er svært avhengig av sin familie, og bør ikke
overlates til seg selv ute i en hundegård. Det man bør tenke over før
man skaffer seg en slik hund er at den er stor, har relativt mye pels, og
derfor røyter en god del. I tillegg bør man bruke mye tid på å trene
en slik hund, da det kan være svært slitsomt å ha en så stor hund uten
oppdragelse. Leonbergeren trenger også en god del mosjon og aktivisering
for ikke å kjede seg.
Svakheter hos rasen: Bittfeil, øyesykdommer er kjent, men har
liten utbredelse, det samme gjelder HD.
Norsk Leonberger Klubb |