Tolleren, som den også kalles er
en mellomstor, kraftig og kompakt hund. Den har markert
manke, kort og rett rygg, jevn overlinje, sterk lend.
Brystkassen er dyp og rommelig, med godt buede ribben og
lett opptrukket buklinje.
Denne rasen har vannavstøtende dobbel pels |
 |
| med tett og myk
underull og middels lang, ganske myk dekkpels. Pelsen er
ofte bølget på ryggen, forøvrig helt rett. Rasen har noe
brystpels og moderate faner bakpå forben og lår. Fargen
varierer mellom forskjellige nyanser av rødt eller oransje,
vanligvis med hvite tegninger på enten
halespiss, poter, bryst eller bliss. Feilfargede er de
hundene som er beige-grå, brune eller med sorte innslag i
pelsen. Slike hunder får ikke delta på utstillinger
Rasens bakgrunn er relativt uklar. Man går ut fra at de
øvrige retrieverrasene er med, likesom cocker spaniel, irsk
setter og dertil lokale gjeterhunder, med et innslag av små
spisshunder. Målsetningen den gang man skapte rasen var å
få frem en reveliknende hund, som på revens spesielle vis
lokket til seg trekkende sjøfugl og ga jegeren anledning
til skudd. Denne jaktmåten er "tolleren" alene om
blant hunder. (Navnet tolling = lokke/ lure).
Tolleren er veldig mye hund i et relativt lite format.
"Sta som synden", men full av arbeidsglede og
energi. Den er lettlært og meget intelligent, men
viljesterk og slu. Imidlertid krever den også mye. Tolleren
skal være kraftfull og kompakt uten å virke klumpet eller
langsom. En toller trenger mye mosjon både fysisk og
psykisk. Den er ingen "sofapryd", men er en hund
som krever mye av sin fører. Imidlertid er den kjent
for å være barnevennlig, og så lenge den får nok mosjon
trives den like godt i en leilighet i byen som på en gård
på landet. Man skal imidlertid være klar over at denne
rasen krever en del pelsstell.
Før man skaffer seg en hund av denne rasen bør man
også vite at mange tollere ofte lager en spesiell
"Snorke- og / eller doggelyd".
"Doggelyden" kommer best frem når tollerent"
blir kost med eller den kjenner lukt av mat som er gjemt
bort i ett kratt. Hvis man ikke kjenner rasen kan man ofte
feiltolke hunden og tro at den knurrer, men dette er altså
bare en måte å få oppmerksom het på. Det kan lønne seg
å gi beskjed til personer som klapper hunden, ved
dyrlegebesøk, kennelopphold o.l. |