Våre dagers dvergspisshunder begynner sin historie tidlig på 1800- tallet. På den tida fantes en lang rekke uensartete små spisshunder i Europa. De var ulike blant annet i farge. I Tyskland, Nederland og Belgia var svarte hunder de mest vanlige, I Frankrike hvite, og i Italia røde. De minste spisshundene fantes i tyske Pomern, nærmere bestemt i Samogita. Disse hundene ble i Sverige kjent som den pomerske spetsen, i England pomeranians, i Frankrike lulu og i Italia volpino.

På slutten av 1800-tallet ble det fart i avlen, og særlig la oppdrettere an på å få ned vekten på hundene. I 1888 ble den første utstillingen for spisshunder under 5 kg holdt i England. Den vanlige vekten for slike hunder var på den tiden 6-9 kg.

De største forandringene som har skjedd med rasen gjelder størrelsen og pelskvaliteten. På 90 år har vekten gått ned fra ca. 15 kg til ca 2 kg. Dessverre har ikke størrelsen på fostrene gått ned i samme takt. Pelsen skulle til å begynne med være silkeaktig, seinere blank, deretter gnistrende og endelig stri.

I 1907 holdt The Pomeranian Club sin første utstilling med 500 deltakende hunder, oppdelt i 40 klasser etter vekt, kjønn og farge.

De seinere tiåra har pomeranian vært mest populær i Japan, USA og Australia, i tillegg til England. I England svinger både popularitet og kvalitet en del på rasen, det kan et stykke på vei forklares med at mange gode avlshunder er blitt solgt til utlandet.

Vanlig levetid for en pomeranian er 10-15 år. Den er kjent for å være barnevennlig, og går som regel godt sammen med andre kjæledyr man måtte ha i huset. Den trives like godt i byen som på landet, og er kjent for å være relativt lett å trene. Vurderer man å anskaffe en slik hud bør man imidlertid være klar over at den krever relativt mye pelsstell.

Svakheter hos rasen: Også hos denne miniatyrhunrasen opptrer en del tilfeller av kneleddsfeil (patellaluksasjon). Det har vært noen tilfeller av hjertefeil. Allergi, uønsket pelsfarge og entropion er andre defekter som det forekommer en del tilfeller av. Fødselsvansker og testikkelmangel er vanlig i rasen. Forøvrig er hunden robust til tross for den beskjedne størrelsen.