|
·
Korthåret: tett, hard, tørr, tilliggende med
lett beheng på lårene og lett buskete hale uten fane.
·
Langhåret: Dette er den mest alminnelige.
Pelsen er da middels lang på kroppen, den kan være glatt
til lett bølget. På snuten og ørene er pelsen kort.
Lett beheng på forbena, kraftig beheng på lårene
og kraftig, busket hale
Fargen varierer mellom tigret og hvit og rød og hvit.
Hvitt er obligatorisk som snutebånd, halsring, bliss,
brystflekk, halespiss og på potene. Mørk maske og mørke
ører er ønskelig. Minimum skulderhøyde for hannhunder er
70 cm, for tisper 65 cm.
St. Bernhardhundens forfedre stammer fra
de romerske legionærenes store krigsdogger.
Oppblandet med lokale gjeterhunder ga de opphav til flere
raser, bl. a de store sennenhundene. Opprinnelig var
st.bernhardshundene forholdsvis korthårede. En tid ønsket
man å gjøre dem større, og man krysset derfor inn grand
danois, newfoundlandshund og pyreneerhund. Fra de to
sistnevnte rasene kom anlegget for lang pels. St
Bernhardshunden har i hundrevis av år vært brukt som
redningshund i Alpene, og har sitt navn fra St
Bernhardsklosteret ved St Gotthardspasset. Det finnes
fortsatt St. Bernhardshunder ved klosteret, men mest som en
tradisjon, da redningsarbeidet ikke foregår ved hjelp av
hunder i våre dager. Rasen kom til England i 1865, og til
Norge ikke så lenge etter.
Mest er rasen nå kjent som en hyggelig og robust
selskapshund.
St. Bernhardshunden er en gentlemann, mektig, men
snill. Den elsker barn, og er trofast og hengiven. Rasen er
kjent for å være relativt lett å oppdra. Det er viktig å
være klar over at St. Bernhardshunden ikke bør mosjoneres
for mye i ung alder. Korte, regelmessige turer tilrådes
framfor lange og trettende turer som kan føre til
forstyrrelser i hundens utvikling. Dette gjelder for alle
store, tunge raser.
Svakheter hos rasen:
St. Bernhardshunden har høy forekomst av HD.
Osteochonderose og albueleddsartrose er angitt å ha middels
utbredelse og betydning. Hjertesykdommer forekommer. Fødselsvansker
er også kjent på rasen.
|