| Pelsen er rikelig og fin med fin
og tett underull. Den skal være lang, enten rett eller bølget,
ikke krøllet. Av farge er rasen:
hvit; gyllen; kremfarget; grå eller røkfarget; sort; to
eller trefarget.
Tibetansk terrier har en dunkel opprinnelse. Den har
imidlertid vært konstant i type i mange hundre år. Rasen
tilhører gjeterhundene og er således ikke noen terrier,
noe som jo kan virke litt forvirrende. Den har en meget god
evne til å ta seg fram selv i det vanskeligste terreng, og
brukes av nomadestammene i Tibets fjellstrøk som vakt- og
gjeterhund. Pelsen tas også vare på av nomadene til
spinning av garn. Den tibetanske terrieren antas å ha blitt
tatt med vestover til Europa under folkevandringene, og der
å ha blitt stamfar til mange av de europeiske storpelsede
gjeterhundene, som puli, polsk owczarek nizinny og mange
flere. I moderne tid kom rasen til England og Amerika på
1930-tallet og har vunnet stor anerkjennelse som
utstillings- og selskapshund. Den er veletablert i Norden.
Tibetansk terrier er en hengiven selskapshund, men den
har bevart sine vaktinstinkter, og har lett for å bjeffe
ved den minste forstyrrelse. Den er livlig og våken, men
noe reservert mot fremmede. Rasen er kjent for å gå godt
sammen med barn, og den kan trives like godt i byen som på
landet bare den får nok mosjon. Før man anskaffer seg en
hund av denne rasen bør man være klar over at den krever
mye pelsstell.
Svakheter hos rasen: Dette er generelt sett en
svært frisk rase. PRA og linseluksasjon forekommer, men er
ikke svært utbredt. Forventet levetid på rasen er 13 - 14
år. |