HUNDELOVEN . Ot. prp. nr. 48 (2002-2003)

Innledning - forebygging av hundebitt

Dyrevernalliansen mener hundelovens hovedformål bør være forebygging av ulykker med hund.

Dyrevernalliansen vil derfor presisere at vi er svært tilfredse med bestemmelsene i lovforslagets § 5 (forbud mot å gå fra bundet hund), §13 (merking av hunder), § 21 (krav om godkjenning for å ha eller drive med bestemte hundetyper), og § 22 (forbud mot at en person skal kunne ha med hund å gjøre).

Vi er derimot kritiske til flere av lovforslagets bestemmelser som muliggjør avliving av hunder uten at dette vil ha noen dokumenterbar forebyggende effekt. Av hensyn både til hundeeier og til dyrs status generelt, mener vi det er viktig å legge til grunn at vedtak om avliving av hund er alvorlig inngrep. Derfor bør hensynet til rettssikkerhet for hundeeier i slike tilfeller veie tungt. Avlivning bør kun tillates der det er nødvendig for å forebygge skade, og bare der det er et forholdsmessig tiltak.

Kommentarer til §1, om lovens formål

Formålsbestemmelsen nevner hundeeieren og samfunnet forøvrig, men ikke hunden. Dyrevernalliansen mener at et uttalt formål også bør være å sikre hunder god velferd.

Ot.prp. nr. 48. (2002-2003) s. 153 legger til grunn at en hund i norsk rett er en .ting., og altså ikke har egen interesse i vern. Dette utgangspunktet er juridisk omstridt. I EU er det allerede juridisk fastslått at dyr er .følende vesener.. I St.meld. nr. 12 Om dyrehold og dyrevelferd legger også regjeringen til grunn at dyr har egenverdi, og skal sikres god livskvalitet. Dyrevernalliansen mener på dette grunnlag at lovforslagets formål er foreldet, og bør utvides til også å omfatte hundenes velferd.

Kommentarer til § 2 c, om definisjonen av .vesentlig skade.

Dyrevernalliansen mener at begrepet .vesentlig skade. etter straffeloven §229 bør legges til grunn i hundeloven uten tilleggene .sår med blødning. og .bitt i hodet.. Årsaken er at disse tilleggene åpenbart ikke er saklig motivert.

Om bitt rettes mot hodet, vil ofte være tilfeldig fra hundens side. Det vil også gjerne være tilfeldig om et bitt medfører blødning. Dette kan bero på individuelle forskjeller ved offeret, som om huden på bittstedet er tynn eller tykk, eller var dekket av klær. Et blødende sår vil ikke nødvendigvis være farligere enn f.eks. et bitt som knuser benstruktur, klemmer en negl e.l.

Disse bestemmelsene vil ganske sikkert medføre at flere hunder avlives om sommeren når folk har lite klær på, enn om vinteren. Men avvergende effekt vil de ikke ha.

Kommentarer til § 6, 2. ledd, om kommunens adgang til å kreve båndtvang

Etter § 6 kan kommunen i praksis innføre båndtvang overalt og til alle tider. Dette vil gå utover hundenes velferd, jfr. dyrevernloven § 2 flg. Det bør derfor fastslås at en kommune som velger å innføre båndtvang i store deler av kommunen, også bør avsette enkelte områder der hunder tillates å løpe fritt. Det bør også presiseres at likt med bånd regnes annen kontroll av hunden, f.eks. at hunden går på plass ved eierens fot.

Kommentarer til § 14, 3 ledd, særlige regler om personers rettigheter i nøds- og faresituasjoner

Det bør presiseres at kravet om forholdsmessighet mellom fare og inngrep i § 14, 2. ledd også gjelder bestemmelsene i 3. ledd.

Det bør ikke være lovlig å gå så langt som til å avlive en hund for å avverge en minimal skade, f.eks. et kloremerke eller lett bitt. Det bør heller ikke være lov til å avlive hunden, dersom den kan uskadeliggjøres på mindre inngripende måter, f.eks. ved å holdes fast, stenges ute eller bindes.

Kommentarer til § 17, 4. ledd om politiets adgang til å avlive hund etter angrep

Det bør presiseres at kravet om forholdsmessighet mellom fare og inngrep i § 14, 2. ledd også bør gjelde i § 17, 4. ledd.

Dersom hundene lar seg oppta av politiet, f.eks. i hundeeierens hjem, er det jo ikke nødvendig å avlive dem for å eliminere evt. risiko inntil videre. Hundene kan da tas i forvaring inntil risikoen er blitt nøyere vurdert.

Dyrevernalliansen slutter seg her til Rådet for Dyreetikk, som uttaler: .Eventuell avliving av hunden bør vurderes etter [...] egenskaper ved hunden selv. En slik vurdering gjøres best i ettertid, ikke i en akutt situasjon der involverte personer kan være i affekt..

Kommentarer til § 17, 5. ledd om grunngiving og klage etter umiddelbare polititiltak

Politiet kan gi detaljerte regler om hundehold jfr. § 17, 2. ledd flg., f.eks. pålegge bruk av munnkurv. Dette vil klart fremstå som et inngripende tiltak for hundeeieren. Det vil også ha kunne ha store konsekvenser for velferden til hunden, jfr. dyrevernloven § 2 flg.

Politiet kan avlive en hund på stedet jfr. § 17, 4. ledd. Dette vil utvilsomt fremstå som et svært inngripende tiltak overfor hundeeieren. Avliving på stedet vil også virke svært oppskakende på omgivelsene. Barn som evt. allerede er skremt, vil få bekreftet sin angst.

Dyrevernalliansen mener at alle vedtak etter § 17 bør grunngis, og kunne påklages etter forvaltningsloven kapittel V og VI. Dette både p.g.a. hundeeierens rettssikkerhet og hensynet til dyrevernet. Det vil også sannsynligvis skjerpe politiets aktsomhetsnorm.

Selv om hunden allerede er avlivet etter § 17, 4. ledd, vil hundeeieren likevel kunne oppfatte det som viktig å få prøvd sin sak. Også hensynet til ensartet og saklig praksis og utvikling av presedens tilsier at politiets umiddelbare avlivningsvedtak bør kunne påklages, evt. vurderes av tingretten (fastsettelsesdom).

Kommentarer til § 18, 1. ledd, og 4. ledd, a-c, om avliving/omplassering av en hund etter uønskede hendelser

I Ot. prp. nr. 48 (2002-2003) s. 55 fastslås det at individuelle egenskaper ved hunden ikke skal tillegges vekt ved avgjørelse om avlivning/omplassering etter § 18. Årsaken som anføres, er at en slik vurdering vil være ressurskrevende for politiet, og at det pr. i dag ikke finnes noen kvalitetssikring av .hundesakkyndige..

Forarbeidene tar ikke i betraktning at nettopp hundens egenskaper er avgjørende for gjentagelsesrisikoen. Både hensynet til gjentagelsesfaren, hensynet til hundeeierens rettssikkerhet og respekten for dyreliv generelt tilsier i allfall en viss vurdering av individuelle egenskaper ved hunden.

Avliving av hunden er ment å være et avvergende tiltak, se Ot. prp. nr. 48 (2002-2003) s. 153. Offerets alder, påført skade o.s.v. (som etter lovteksten skal vurderes) er i denne sammenhengen irrelevant, med mindre det sier noe om risikoen for gjentagelse.

Det er heller ikke gitt at vurderingen av hundens egenskaper vil være spesielt ressurskrevende for politiet. Dette beror på hvor grundig vurderingen gjøres. I de fleste tilfeller kan f.eks. en hvilken som helst politimann med noe hundeerfaring fastslå om hunden er åpenbart sinnsforvirret, eller snill som et lam. Ytterpunktene kan m.a.o. iallfall fastslås, og bør trekkes inn i vurderingen.

Ønsker politiet bistand til vurderingen, vil en veterinær kunne gi en veiledende vurdering etter alminnelig konsultasjon.

Dette kan neppe betegnes som spesielt ressurskrevende, særlig ikke veid opp mot hensynet til hundeeierens rettsikkerhet i denne alvorlige situasjonen, og mot faren for gjentatt ulykke.

Kommentarer til § 18, 5. ledd om avliving av hund som har gått løs

Mange hundeeiere har nok opplevd at hunden har stukket av i forbindelse med løpetid e.l.

For å presisere at bestemmelsen tar sikte på å ramme spesielle tilfeller, der hundeholdet er til generell sjenanse, bør det inntas at avliving/omplassering bare kan vedtas dersom det ikke fremstår som et uforholdsmessig tiltak.

 

Med vennlig hilsen

Live Kleveland Karlsrud                                                     Ingrid Pedersen

jurist                                                                                     informasjonskonsulent

Kilder:

Ot. prp. nr. 48 (2002-2003) Om lov om hundehold (hundeloven).

St.meld. nr. 12 Om dyrehold og dyrevelferd.

Rådet for dyreetikk, Rett til avliving av hund, vurdering avgitt april 2002 i forbindelse med høring om forslag til hundelov.