DyreWebbens nyhetssider!
Innhold:
For flere nyheter, se NRK - På dyrenes side
Hvem innehar kompetansen?
Jeg har en rottweilervalp som like før jul begynte å
vise tegn
til vansker med å reise seg opp fra liggende stilling. Hun var da 4 mnd. gammel.
Etter
hvert så jeg at hun begynte å trekke opp venstre bakfot og fikk en underlig gange, samt skjøt opp ryggen. Jeg fikk røntget hoftene. Der var ingen
synlig feil, og vi antok at hunden hadde fått seg en smell da hun datt på isen. Men da tilstanden forverret seg, tok jeg på ny kontakt med veterinær.
Nå ble hele hunden røntget, fra halsen og nedover begge bakbein. Dette var like resultatløst, veterinæren kunne ikke se noe unormalt på bildene. Jeg
startet da behandling med Rimadyl (anti-inflammatorisk smertestillende) og kosttilskudd som skulle ha god effekt på ledd.
Rimadyl ga liten effekt, jeg kunne ikke se forskjell på valpen om jeg ga henne smertestillende eller ikke. Til slutt tok min veterinær kontakt med Norges Veterinærhøyskole, og fortalte om symptomene hvoretter han sendte røntgenbildene inn dit for vurdering. Det tok 2 lange uker etter at bildene var sendt fra min veterinær, til diagnosen forelå: sprekker i talus (haseleddet) på begge bakbein.
Jeg fikk beskjed om at dette var en tilstand som ikke kunne opereres eller gjøres noe med, og fikk anbefalt avlivning. Jeg snakket så med en av Sveriges mest anerkjente Rottweileroppdrettere, som fortalte at operasjoner i haseleddet ble foretatt der borte med gode resultater. Jeg tok derfor igjen kontakt med vedkommende veterinær på NVH som igjen bekreftet at tilstanden ikke kunne la seg operere og at ingen i Norge utførte slike operasjoner. Han kjente heller ikke til at dette ble gjort i Sverige.
Sorgen og smerten over å få en slik melding kan sikkert de fleste hundeeiere tenke seg. Jeg var utrøstelig!
I min desperate søken etter mer viten om dette gikk jeg inn på Internett og fant der to norske artikler Osteochondrose i knokler og ledd. Jeg kontaktet artikkelforfatteren, fysioterapeut Åse Birkhaug 1) i Bergen, og fortalte den sørgelige historien om min valp. Åse Birkhaug driver Equine Animal Fysioterapi i Bergen. Jeg beskrev symptomene så godt det lot seg gjøre, og spurte om det fantes kjente metoder for kurering av lidelsen. Morgenen etter fikk jeg en email fra henne hvor hun sa: Stopp! La vi prøve noe annet her, ikke avliv henne!
Hun spurte om hun kunne ta kontakt med Ulf Erlandsen på Tertnes Dyreklinikk i Bergen 2), og fortelle han om symptomene min lille valp hadde. Etter å ha snakket med han, tok hun igjen kontakt og ba meg ringe Ulf Erlandsen. Jeg beskrev på nytt symptomer og hendelsesforløpet hos egen veterinær og diagnosen fra veterinærhøyskolen. Han følte seg sikker på at dette var Osteochondritis Dissecans, dvs. at deler av brusken i talus knokkelen var løsnet. Dette ville kunne se ut som sprekkdannelser. Han fortalte også at han ved flere anledninger hadde operert lignende tilfeller.
Med en blanding av frykt og håp, reiste jeg derfor til Tertnes Dyreklinikk i Bergen med min lille valp. Det virket for godt til å være sant at noe kunne gjøres, etter all den negative tilbakemeldingen jeg hadde fått tidligere.
Ulf Erlandsen brukte lang tid på å forklare hva denne tilstanden egentlig er. Og var også realistisk i forhold til prognosene. Han ville ikke operere hvis han ikke følte at dette ville gi et godt resultat. Dette var en avgjørelse han måtte da under operasjonen, når han hadde fått sett hvor langt lidelsen hadde kommet.
Etter 4-5 timer ved operasjonsbordet, ringte Ulf meg og fortalte at operasjonen var vellykket. Han mente at hunden ville få et normalt liv, uten smerter.
Under samtalen med Ulf etter operasjonen, viste han meg to bøker som refererte til hvordan tilsvarende operasjoner skulle utføres.3)
Da jeg kom hjem med valpen min, begynte jeg å sjekke mer om OCD, om årsaker og behandlingsmetoder.
Årsakene til denne lidelsen er omdiskutert, mest sannsynlig er de multifaktuelle: kombinasjon av arv, ernæring, for hurtig vekst, manglende blodtilførsel osv. Det finnes mange artikler på Internett om denne lidelsen, og hvis du er interessert anbefaler jeg deg å søke på Osteochondrose, eller Osteochondritis Dissecans hos hunder.
I en artikkel 4) hevdes det at ingen med denne lidelsen noen gang må brukes i avl. Man skal heller ikke avle på søsken av foreldrene eller kullsøsken, selv om disse ikke viser tegn på OCD.
Det som etter hvert slo meg, var at det fantes mye informasjon om OCD, også OCD i talus/haseledd, samt beskrivelser av behandlingsmetode. Generelt for OCD er at man bør behandle/operere så tidlig som mulig for å få et best mulig resultat.
Hvordan kan det da ha seg at jeg fikk beskjed fra Norges Veterinærhøyskole om at denne lidelsen ikke kunne behandles? Og at de ikke kjente til noen som kunne gjøre denne type operasjoner i Norge?
Jeg har bestandig trodd at Norges Veterinærhøyskole er Norges faglige høyborg mht. kompetanse på dyresykdommer, og har hatt stor respekt for dem.
I dag er jeg ikke sikker på det, nei. Hadde jeg ikke i min fortvilelse begynt å undersøke selv, er jeg redd for at min hund hadde blitt avlivet.
17. februar 2003, Liv Wallentinsen
1) Equine Animal Fysioterapi (http://www.equine-animal-fysioterapi.no, gå inn på Artikler for å lese artikler om OCD som har stått i Fuglehunden nr. 5 og 6.)
2) http://tertnes-dyreklinikk.no/
3) Donald L. Piermattei, Gretchen L. Flo: .Handbook of Small Animal Orthopedics and Fracture Repair., 3rd Edition (ISBN 0-7216-5689-7)
Douglas Slatter: .Textbook Of Small Animal Surgery., 2nd Edition (ISBN 0-7216-8329-0) (Denne er kommet i 3. utgave i Januar 2003).
4) http://www.newfdogclub.org/health_longevity/hl_docs/hhl_3_ocd.htm